Tekst: Tina Aasen Foto: Tommy Ellingsen
Vigrestad. En katt smyger over tunet. Innerst, forbi fjøset og hovedhuset, står en liten iskremfabrikk. Nede i veien ligger nabogården, som leverer melken. Mer kortreist råvare får du neppe. Grete og Ole Morten Høiland var pionerer da de startet med is i 2006.
– Iskremen skal ha litt tyggemotstand. Riktig mengde luft, ekte råvarer og selvfølgelig knallgod, superfersk melk, sier Ole Morten.
Iskremgården har levert fløteis til Jacobs Utvalgte like lenge som kvalitetsserien har eksistert – i snart ti år. Nå finner du blant annet fløteis med ekte vaniljefrø, en jordbæris med norske jordbær og herlig is med karamell i kjøledisken hos utvalgte butikker. Tidene forandrer seg. Nå kommer trailere og henter isen for Jacobs Utvalgte. Starten var mer humpete.
– Vi kjørte ut isen til nærbutikkene i ei «stygge bomma», som vi sier på Jæren, en transporter med en vanlig fryseboks baki, flirer Grete.
Mindre luft, mer kjærlighet
Fabrikken skinner, du kan speile deg i iskremtankene. Melka blir pasturisert her inne, blandet med fløte og alt annet godt. Blandingen hviler natta over før iskremmaskinen får jobbe. Isen som kommer ut, er nydelig kremet og smelter sakte på tunga. Paret putter mindre luft i isen enn hva som er vanlig. Slik får iskremen den himmelske konsistensen. Og mer smak.
– «Alle» kan lage iskrem. Men du må ha en dypere forståelse av kjemien for å kunne levere akkurat det kunden vil ha, sier Ole Morten.
Paret har vunnet flere priser og de leker seg stadig med nye smaker. Lakris, mint, kaffe, lys og mørk sjokolade. Det er ikke vanskelig å finne testpersoner i bygda. Is med jordskokk er det rareste, hittil.
– Jeg hadde mine tvil – og fikk rett, flirer iskremgründeren.
At kyrne har det godt og leverer melk av ypperste kvalitet, er en selvfølge. Bare naturlige råvarer går i isen og norske ingredienser når det er mulig – som jordbær i sesong. Ikke noe tull.
En ekte optimist
De har vært kjærester siden tenårene. Kjøpte gården av onkelen til Grete og startet med kyr og griser. Men Ole Morten klødde i fingrene etter mer. Da han leste en artikkel om en skotsk bonde som produserte is, ble han gira.
– Jeg bestilte noen bøker på nett om «Ice Cream Production». Måtte jo starte et sted!
På den tiden var det ingen å spørre, men han var besatt. Etter fjøsstellet satt han foran peisen begravd i iskrembøkene. Til langt utover nettene, mens kona sov.
– Jeg liker ikke nye ting. Han er skikkelig optimist, og jeg er bremsen. Jeg tenkte vel at det ville gå over.
Grete ler. Men, nei. Iskrem skulle det bli. Og til slutt ble også hun solgt på ideen. De lærte alt om amerikansk iskrem, dro til Italia og smakte seg gjennom noen liter «gelato» før de utviklet sin egen oppskrift. Den fikk de riktig helt fra start. Melka hentet de hos egne melkekyr, men da produksjonen vokste, ble det krevende å gjøre alt. Så de sendte de 50 kyrne ned til naboen, som leverer melk tilbake.
Ville etter iskrem
Traktorveiene snor seg mellom grønne enger og klynger av løvetann. En lastebil siger forbi. Paret startet eventyret med en baby og en toåring på slep. Nå har de fire, inkludert en konfirmant og en «ittepåklatt». Slitet er verdt friheten, og barna klager ikke over å vokse opp på en iskremgård. De har ofte besøk.
– Vi får drive med egne ting i vårt tempo. Jeg ser ikke poenget med å bare leve for å arbeide, sier Ole Morten.
De omsetter for fire millioner kroner årlig og planlegger å øke produksjonen – i tett samarbeid med Jacobs Utvalgte. Fremtiden er lys, vi nordmenn elsker is og spiser 60 millioner liter iskrem i året. Iskremgården har utvidet til sorbet og leverer også is til restauranter landet over. Grete er glad hun ble med på eventyret.
– Det er fritt og godt! Vil vi ha seks uker sommerferie, så tar vi det. Vi lager bare ekstra mye is før vi drar.
